Togradersmålet kan nås, om alle verdens land forplikter seg til samarbeid. Det var hovedbudskapet fra forskerne bak den tredje og siste delrapporten fra FNs klimapanel (IPCC), som ble lansert palmesøndag.
Bakgrunnsmaterialet for den tredje klimarapporten tegner et tilsynelatende dystert bilde. De årlige klimagassutslippene er mer enn fordoblet siden 1970, og den aller største økningen har skjedd etter år 2000. Vi bruker stadig mer energi, og på verdensbasis møtes det økte energibehovet ved bruk av kull. I høyinntektsland fortsetter utslippene i samme takt, alle klimaavtaler til tross, og i mellom- og lavinntektsland stiger utslippskurven bratt.
Konklusjonen så langt er at befolkningsvekst og bedre økonomi har ført til en utslippsvekst som langt overgår effekten av de positive klimatiltak som er innført, så som fornybar energi og energieffektivisering. Likevel mener forskerne at toget ennå ikke har forlatt stasjonen – men skal vi rekke fram i tide må alle stige om bord nå.
Alternative energiformer
– Vi kan ikke benytte oss av alle de olje-, gass- og kullreserver vi kjenner til, påpekte professor Edgar Hertwich fra NTNU, – vi må begrense vårt uttak av fossil energi og heller satse på alternative energiformer. Skal vi nå togradersmålet før år 2100 må de globale utslippene kuttes med mellom 40 og 70 prosent innen 2050, og alle utslipp av CO₂ må stanses innen 2070.
Blant tiltak Hertwich trakk fram, var økt bruk av CO₂-skattlegging for å drive opp bruken av alternative energiformer. I tillegg påpekte han at politikerne framover må belønne energieffektivitet i ulike sektorer, så som transport, byggenæring, industri og elektrisitet. Offentlige innkjøp må fokusere på miljøvennlighet og klimareduserende tiltak, i tillegg til at utslippskvotesystemet må legges kraftig om for å ha den ønskede positive virkningen.
– Utslippskvotesystemet har ført til få konkrete tilfeller av reduserte utslipp, sa Hertwich, – rett og slett fordi for mange kvoter har blitt delt ut.
Etikk og rettferdighet
I den tredje delrapporten har forskerne også tatt for seg en del etiske problemstillinger i klimaarbeidet. Forsker Snorre Kverndokk ved Frischsenteret viste til at ti land står for ca 70% av utslippene på verdensbasis, og at utslippene regnet per hode er ni ganger høyere i høyinntektsland enn i lavinntektsland. Samtidig må fattige land få mulighet til utvikling – så hvordan får man til en avtale som oppleves rettferdig for alle parter samtidig som vi unngår at utslippene øker?
– En måte å løse det på er å gi høyere avgifter til rike land og lavere avgifter til fattige land, konkluderer Kverndokk. – En annen måte er at rike land betaler for de utgiftene u-landene får. Viktige etiske prinsipper å legge til grunn er kapasitet til utslippsreduksjon, rett til utvikling og likhet i forhold til mengde utslipp. I tillegg kommer ansvar for utslipp – det må regnes inn at mye av dagens industrivareproduksjon er flyttet fra rike til fattige land.
Skog som klimareduserende tiltak
I 2010 sto utslipp fra skog, jordbruk og andre arealer for 24% av de globale klimagassutslippene. Disse utslippene regner forskerne med at kan reduseres med opptil 11 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter hvert år – dersom effektive tiltak settes inn. Blant disse regnes mer effektive jordbruksformer, redusert avskoging, forbedret skogforvaltning og endrede forbruksmønstre.
Professor Arild Angelsen fra NMBU viste til stort potensiale med hensyn til avskoging i fattige land, men at fortsatt beskogning ofte står i konflikt med behovet for mer jordbruksland. Dermed vil en omlegging av livsstil på verdensbasis kunne bidra – som for eksempel at vi i framtida spiser mindre kjøtt fra drøvtyggere.
Andre tiltak som har vist seg å ha stor effekt er verneområder, forbedret infrastruktur og effektiv landsbruksstøtte. Brasil har, ved å legge om skogbrukspolitikken, i løpet av de siste ti årene redusert sine klimautslipp med 70%.
Behov for negative utslipp
– Vi er på en bane som krever negative utslipp mot slutten av dette århundret. Det er en krevende oppgave å løse, erklærte professor Anders Hammer Strømman fra NTNU. Hans bidrag til rapporten handlet om bioenergi, nærmere bestemt bioenergi og karbonfangst sammen – såkalt BECCS.
Karbonfangst blir ifølge Strømman viktig for å komme i mål, det har stort potensiale, og forskerne må bruke tid på å finne ut hvordan vi kan utnytte dette best mulig. Karbonfangst gir mulighet for negative utslipp, men det krever flere og grundige analyser for å forstå balansen og sørge for å vedlikeholde denne i de multiple økosystemtjenestene verden har behov for.
Audun Rosland fra Miljødirektoratet fulgte opp fokuset på karbonfangst i sitt innlegg. For å nå togradersmålet må verdenssamfunnet oppnå negative utslipp fra 2050, og dette er kun mulig gjennom fjerning av CO₂.
I tillegg påpekte Rosland behovet for internasjonalt samarbeid. Ikke alle land har møtt sine forpliktelser så langt, og frivillige utslippsmål ser ut til å lede oss mot en temperaturøkning på minst tre grader. Ergo må vi få på plass en globalt forpliktende avtale, og det må skje snart.
Bytt ut olje og gass
Om vi ser for oss karbonutslipp som en rekke fullastede vogner, har vi siden førindustriell tid tømt to tredjedeler av disse og har bare én tredjedel igjen. Den tredjedelen skal vare til år 2100.
Dette bildet lyste opp bak klima- og miljøminister Tine Sundtoft da hun som den siste kommenterte klimarapporten.
– Rapporten handler om handling, erklærte hun, – og alle verdens politiske ledere må ta dette til seg. Kostnadene bare øker herfra, og delrapport 3 viser oss hva som må til.
Klima- og miljøvernministeren viste også til at Norge skal fortsette tradisjonen med å kjempe for en ambisiøs global klimapolitikk.
– Vi må satse på forskning på karbonfangst og lagring av karbon, erklærte hun på vegne av regjeringen, – vi må åpne for miljøinvesteringer i pensjonsfondet, og vi er i gang selv om mange synes det går tregt. Norge kan klare å bytte ut olje og gass. Det er krevende, men mulig.