Svart og blank med hvite «øyne» står NILUs siste kreasjon klar på arbeidsbenken. Nå er «kuben» med sine seks målere for infrarød stråling klar til å sveve gjennom skyene.
– Kuben er den eneste av sitt slag i verden, og bygget på bestilling fra professor Jakob J. Stamnes ved Universitetet i Bergen og professor Knut Stamnes ved Stevens Institute of Technology, forteller ingeniør Rolf Haugen i NILUs avdeling for Måle- og instrumentteknologi. – De skal bruke kuben i sin forskning på skyer og vanndamp i forhold til klimaendringer, ved å modellere hvor mye nær-infrarød stråling partiklene i atmosfæren utsettes for.
Sveve over Alaska
Den nye kuben er konstruert over samme lest som NILUs egenutviklede UV-måler, som brukes til måling av atmosfæriske aerosoler. Men på oppdrag fra det amerikanske firmaet Spec og Stamnes og Stamnes har Haugen, sammen med Stian Håland og Torbjørn Heltne fra Avdeling for software- og hardwareutvikling, bygget et instrument som i stedet måler nær-infrarød stråling.
Om noen måneder skal kuben altså sendes 2000 meter til værs over Alaska. Veien dit har tatt ca 7 måneder, og kostet rundt en million kroner. Et morsomt oppdrag, forteller Haugen, men også komplisert. Kuben inneholder nemlig både GPS, kompass, lagringsenhet og et akselerometer som viser hvilken vinkel kuben henger i, i tillegg de seks IR-målerne.
Hva består skyene av?
Knut Stamnes forklarer at i klimasammenheng spiller skyer en viktig rolle, fordi de både reflekterer stråling fra sola (avkjøling) og hindrer varmestråling fra jordoverflaten til verdensrommet (oppvarming). Balansen mellom avkjøling og oppvarming bestemmes delvis av om sky-partiklene består av vanndråper eller iskrystaller.
I global skala bruker man gjerne satellitter til å bestemme skyenes innflytelse på strålingsenergi-balansen, og dermed på klimaet. Men dette er ikke så enkelt over områder dekket av snø og is, fordi det er liten kontrast mellom skyene og snøen. Derfor ønsker Stamnes og Stamnes å bruke en ballong til å heise opp kuben med, og ved hjelp av den og andre instrumenter finne ut om skyene består av vanndråper eller ispartikler – eller en blanding. På den måten kan de bidra til å validere og kalibrere informasjonen som hentes inn via satellitter, og øke forståelsen av klimaproblemet.
Så lett som mulig
– Litt av jobben er å finne ut hvor du kan få gjort det du ikke har kunnskap eller kapasitet til å gjøre på huset, fortsetter Haugen. – Så selve «huset» av karbonfiber fikk vi laget hos et firma i Fredrikstad, da ble det både lett og sterkt nok. For vekt har vært selve hovedutfordringen gjennom prosjektet. Dermed har det tatt tid, når detektorer og filtre både skal være så små som mulig og treffe nøyaktig den aktuelle delen av IR-spekteret.
Men nå, når kuben er fullført og jobben er gjort er Haugen med på at det også har vært veldig moro. – Det er alltid tilfredsstillende å levere et ferdig instrument til en kunde, avslutter han, – og det er også hyggelig å vite at vår kompetanse er med på å bringe klimaforskningen et lite steg videre.
