Se for deg et kart over verden hvor det er natt. Lysende punkter viser hvor det bor mennesker. Lysene gir også en indikasjon på hvor vi finner miljøgiftene, de er der mennesker bor. I tillegg fraktes de fra mer sentrale områder til mer perifere sårbare områder som Arktis, via havstrømmer og vind.
Kronikk skrevet av: Forsker Linda Hanssen og postdoktorstipendiat Therese H. Nøst, NILU
Miljøgiftene er ikke bare rundt deg, de er også inni deg. Vi har en rekke miljøgifter i kroppen. Store befolkningsundersøkelser i Norge og andre land har vist dette. Selv om mengden miljøgift i blodet varierer mellom land, er det opptil flere hundre enkeltforbindelser som har vært påvist. Det kalles ofte en cocktail.
Hva er miljøgifter, og hvor kommer de fra?
Hva er så en miljøgift? Det engelske ordet for miljøgift er “persistent organic pollutant” og gir en bedre beskrivelse av hva det handler om. Miljøgifter er persistente og om de brytes ned i miljøet så er det langsomt. Organiske miljøgifter er menneskeskapte og de kan gi skadevirkninger i miljøet og i mennesker. En annen egenskap med miljøgifter er at de bioakkumulerer, noe som innebærer at mengden øker jo lengere opp i næringskjeden du kommer.
Noen miljøgifter er dannet som biprodukt i industrielle prosesser (dioksiner), andre syntetisert med “viten og vilje” (pesticider) og andre igjen ble oppfunnet ved tilfeldigheter (fluorerte forbindelser).
PCB i fokus
Den gruppen med miljøgifter det har vært størst fokus på opp igjennom er polyklorerte bifenyler (PCB). Disse ble syntetisert som en blanding fra 1930-tallet og PCB-ene ble raskt populære da de hadde uovertrufne egenskaper som egnet seg for en rekke industrielle applikasjoner. PCB-er ble brukt for eksempel i maling, plast og elektriske transformatorer.
Utslipp til miljøet gjennom produksjon og bruk førte til at PCB-ene havnet i næringskjeden. Disse stoffene tiltrekkes fett (er lipofile) og siden den marine næringskjeden består av mye lipider har mengden av PCB i marine pattedyr, fet fisk og fugleegg vært høye. Internasjonale avtaler som inkluderte restriksjoner og forbud av produksjonen og bruken av PCB-ene har ført til at mengden PCB i miljøet og i mennesker har avtatt.
Miljøstatus.no skriver at «PCB kan medføre svekket immunforsvar, noe som øker mottakelighet for infeksjoner og sykdommer. Ulike PCB-forbindelser kan skade nervesystemet, gi leverkreft og skade forplantningsevnen. Fostre og spedbarn er mest følsomme for påvirkningen. PCB har negativ innvirkning på menneskets læringsevne og utvikling.» Andre effekter er også indikert i befolkningsundersøkelser der mennesker er utsatt for lave doser, men effektene er ofte uklare.
En helsebekymring tilknyttet PCB-ene er de hormonhermende effektene. Enzymsystemer i leveren kan omdanne PCB til en mer polar forbindelse slik at den kan skilles ut av kroppen.
Eksponering viktig
En metabolitt er OH-PCB, en alkoholgruppe gjør dem mer polar, men også potensielt mer giftige i form av at de blir biologisk mer aktive. I Figur 1 er OH-PCB satt sammen med østradiol, og den likheten som er mellom disse gjør at de kalles hormonhermere.
For å kunne studere effektene av miljøgifter er det viktig å ha god kunnskap om eksponeringen.
Det er ingen klar årsakssammenheng mellom mengde PCB i blodet og en effekt, slik man kjenner det fra for eksempel legemidler. Det er flere årsaker til dette. De fleste epidemiologiske studier har målt innholdet av PCB i blodet ved ett tidspunkt, hvor gruppen som har vært undersøkt kan ha bestått av både gamle og unge, kvinner og menn. Konklusjoner blir dermed trukket fra det ene tidspunktet, men tid er en viktig faktor.
Siden utslippene av PCB-ene har først steget og så blitt redusert over tid, har også konsentrasjonene i miljøet og i mennesker gjort det. Dette er forenklet vist i Figur 2A. Så lenge inntaket er stort vil konsentrasjonene øke i kroppen, men hvis utslippene er lave og menneskers inntak går ned, vil konsentrasjonene i et menneske synke over tid (Figur 2B).
Når er du født?
Denne tanken er støttet av modellberegninger basert på utslipp og ved målinger i blod (Nøst et al. 2013: 2015). Dermed er tid en viktig parameter for å kunne vurdere eksponeringen og evaluere eventuelle effekter. Modellberegninger viser at livstidseksponering av miljøgifter er avhengig av fødselsår i forhold til utslippene (Quinn et al. 2012).
Det kan forklares slik: en person født i 1940 har ikke blitt eksponert for så mye miljøgifter som foster som en person født rundt 1980 da utslippene var på topp. Selv om den totale mengden akkumulert miljøgift er mindre i dag i en person som er født i 1980, sammenlignet med den født i 1940, var fosteret i 1980 mer utsatt for miljøgifter enn det født i 1940. For å kunne forstå effekter må man altså ta hensyn til utslipp som ligger bak menneskers eksponering.
Fosteret blir eksponert for miljøgifter fra sin mor i løpet av svangerskapet. Det vet vi, da de er gjenfunnet i blod fra navlestrengen (Bush et al. 1984) og i barnets første avføring (mekonium) (Veyhe et al. 2013). I tillegg har lipofile miljøgifter som PCB vært påvist i morsmelk. Så man er eksponert fra tidlig i livet, men for å ha det klart – vi anbefaler amming siden morsmelk inneholder så mange andre verdifulle næringsstoffer som er viktig for barnet.
En spekulasjon er om det tar flere generasjoner før man kan observere mulige effekter av PCB-eksponering, slik det er antydet i enkelte dyreforsøk (Steinberg et al. 2008).
Lærer nytt av gamle gifter
Så hvorfor er man fortsatt så opptatt av denne forbindelsen, hvor ny bruk ikke har vært tillatt siden 1980-tallet?
I Norge har det vært samlet inn PCB-holdige produkter gjennom flere år, men fortsatt regner man med at det er rundt 100 tonn PCB i produkter og bygninger i Norge (http://www.miljostatus.no/PCB).
PCB-ene er bare en eksempelgruppe av kjemikalier vi har rundt oss, men siden det er forsket såpass mye på dem må de brukes for å lære om eksponering slik at kunnskapen også kan overføres til andre (mulige) miljøgifter. Det at menneskers eksponering viser såpass samsvar med utslippene er viktig og er trolig sant også for andre stoffer enn PCB-ene.
I de siste årene har miljøgiftforskere blitt opptatt av cocktailer. De er ikke fancy drinker, selv om vi av og til bruker det som illustrasjon, men en erkjennelse av at blodet inneholder en rekke kjemikalier.
Det er vanskelig å si om effektstudier, der sammenhengen mellom en type miljøgift og effekt studeres i et laboratoriemiljø, vil være reell i den virkelige verden der mange andre miljøgifter også er tilstede. Det er ting som tyder på at det noen ganger er en additiv, antagonistisk eller synergisk effekt mellom miljøgifter (Zheng, 2015). Så god kunnskap om miljøgifter i menneskers blod og hvordan de forandres over tid er viktig i studier av effekter.
Denne kronikken ble først publisert i Toksikologen, utgave 3 2015