Visste du at etasjemose kan brukes som en prøvetaker for luftforurensning? Forskere på NILU har i flere omganger samlet inn etasjemose og undersøkt den for metaller og andre miljøgifter.
I 2008 fikk klima- og miljøinstituttet NILU (dengang NILU – Norsk institutt for luftforskning) midler til å etablere en målestasjon i Karpdalen, rett ved grensa til Russland. På grunn av forsinkelser med å få stasjonen i drift, endte forskerne med å ha ubenyttede midler tilgjengelig.
Ville følge med på russisk forurensning
– De ubenyttede midlene ble, i samråd med det som da het Klima- og forurensningsdirektoratet, brukt til å samle inn mose fra 11 lokaliteter i grenseområdene mot Russland. Ansatte ved Svanhovd Miljøsenter plukket mosen, og så analyserte vi på NILU den for 11 metaller pluss miljøgiftene PCB, PAH og dioksiner, forteller seniorforsker Tore Flatlandsmo Berglen ved NILU.
Formålet med prosjektet var å undersøke om det var andre kilder til forurensning i grenseområdene enn gruvedrift og smelteverksindustri.
En hovedkilde til luftforurensningen i området var det russiske nikkelsmelteverket på Nikelhalvøya, i underkant av en mil fra grensen mellom Norge og Russland. Gjennom ca. 90 års drift har virksomheten ført til betydelige tilførsler av metaller og svovel via vind og nedbør til Norge.
Gror en ny «etasje» hvert år
Men hvordan kan mose si noe om luftforurensning, og hvor den kommer fra?
Hylocomium Splendens, kjent som etasjemose, brukes faktisk ofte som indikatorplante for ulike typer forurensning. Mosen har ikke rotskudd og får all sin næring gjennom nedbør og avsetning – det vil si alt som kommer dalende fra oven og lander på mosen.
Som «prøvetaker» trenger ikke mose strøm eller tilsyn. Den er dessuten lett identifiserbar, og danner en ny etasje per år. Det gjør det enkelt å finne ut hvilke år den representerer. Etasjemose gir med andre ord et godt bilde av forurensningen på et bestemt sted.
– Ved å samle mose fra et visst antall lokaliteter og analysere den for ulike miljøgifter, ser vi forskjellene på de ulike stedene. Over tid danner det seg et mønster mellom de de ulike stasjonene. Dette mønsteret gjør at vi kan si noe om hvorvidt forurensningsnivåene skyldes lokale kilder og/eller forurensning langveisfra, sier Berglen.
Han forklarer videre at den fremherskende vindretningen i grenseområdene vinterstid er fra sør mot nord. Da vil forurensning sluppet ut fra nikkelverkene i Zapoljarnyj (som fortsatt er i drift) og Nikel vise høyere konsentrasjoner i mosen samlet inn mot nord. Mose samlet inn fra områder i de andre vindretningene vil ha lavere konsentrasjoner av metaller og andre miljøgifter.
Moseprøver fungerer godt
Det opprinnelige moseprosjektet skulle finne svar på flere spørsmål. Det skulle blant annet avdekke i hvor stor grad de russiske smelteverkene slapp eller slipper ut andre miljøgifter enn svoveldioksid, nikkel, kobber, kobolt og arsen.
I tillegg skulle forskerne finne ut om mosen kunne avsløre forhøyede verdier av de giftige stoffene kjent som dioksiner i området. Dette ville i tilfelle vært som følge av dioksinutslipp fra AS Sydvaranger på 1990-tallet.
– Vi ville også se om det fantes eller finnes andre kilder til både kjente og ukjente miljøgifter i grenseområdene, sier Berglen.
Analyseresultatene for nikkel, kobber, kobolt og arsen viser de forventede resultatene, ifølge Berglen. Konsentrasjonene er høye på sankesteder i nærheten av smelteverkene og i områder i den fremherskende vindretningen. Motsatt er konsentrasjonene lave i områder mot sør og vest.
For andre metaller kan funnene indikere at det også var/er små utslipp av sølv og kadmium fra gruvedrift og smelteverk på russisk side. Dioksinanalysene fra 2008 viser generelt lave verdier. For bly er mønsteret mer sammensatt. Resultatene kan bety at det er flere kilder til bly i området.
– Smelteverk kan gi et lite bidrag, men det er sannsynlig at det også finnes andre lokale kilder. En mulig tidligere kilde kan være russisk blyholdig drivstoff kjøpt av nordmenn i Nikel og Zapoljarnyj. Alt i alt vil jeg si at resultatene stemmer godt overens med tidligere studier. De viser også at metoden med innsamling og analyse av etasjemose fungerer, sier Berglen.
Nasjonalt moseprogram
Norge hadde et nasjonalt moseprogram fra 1977 til 2015. Dette var et samarbeid mellom NTNU og NILU, og ble ledet av professor Eilif Steinnes. Seniorforsker Hilde Uggerud var ansvarlig på NILU. Antallet innsamlingssteder varierte fra år til år. I 2015-undersøkelsen ble det samlet inn mose fra 230 lokaliteter, som så ble analysert for 56 ulike grunnstoffer.
Til sammen danner moseprogrammet en utrolig verdifull tidsserie for tilførsler av miljøgifter fra 1977, 1985, 1990, 1995, 2000, 2005, 2010 og til 2015. Programmet inngikk dessuten i et bredt europeisk samarbeid med en rekke land involvert. Hilde Uggerud har også ledet moseprosjekter der det ble samlet inn prøver rundt norske industristeder.
På eget initiativ samlet NILU inn moseprøver på 23 lokaliteter i Finnmark i 2020. Disse kom i tillegg til de 11 lokalitetene i grenseområdene mot Russland. Det er også planer om å gjenta prøvetakingen i 2025 og analysere for om lag 60 metaller.
– Vi var spesielt glade for at vi fikk tatt moseprøver i 2020, siden det var det siste året med full produksjon i ved smelteverket i Nikel rett ved grensen til Norge. Det lokale selskapet Kola GMK la ned virksomheten der ned 23. desember 2020. Produksjonen ble i stedet flyttet til Montsjegorsk 150 km sør for Murmansk og derved lengre unna Norge, forklarer Berglen.
Han fortsetter med å forklare at moseprøver er en nyttig og rimelig metode for å tallfeste tilførsler av miljøgifter.
– Vi fortsetter gjerne den lange mosetidsserien som ble startet i 1977 i det nasjonale moseprogrammet, avslutter han.
