Har du noensinne tenkt på hva som egentlig skjer med alt av deodoranter og kremer og sminke som vi smører på oss? Forsvinner det bare? Eller kanskje ikke? Ny forskning har for første gang målt sikre nivåer av to typer siloksaner i luftprøver fra Arktis. Kildene er områder mye lenger sør, noe som vekker bekymring.
Av Ingjerd Sunde Krogseth, NILU- Norsk institutt for luftforskning
I det siste har det vært økende fokus på potensielt miljø- og helseskadelige stoffer i hudpleieprodukter. Siloksaner er kjemiske stoffer som brukes i betydelige mengder i hudpleieprodukter, som for eksempel i deodoranter, kremer og sjampoer. De slippes ut til miljøet hovedsakelig gjennom avdamping til atmosfæren og gjennom avløpsvann.
Mer til stede enn PCB
NILU – Norsk institutt for luftforskning har nå gjennomført en større studie som påviser siloksaner i arktisk luft. En tidligere studie har detektert de samme stoffene i noen få enkeltprøver, men ikke med nok sikkerhet til at man definitivt kunne si at de fantes der og ved hvilke nivåer. De nye resultatene viser at siloksanene D5 og D6 er til stede i den arktiske atmosfæren.
Konsentrasjonene kan synes lave, rundt 1 nanogram per kubikkmeter luft ( 1 nanogram= 0,000 000 001 gram) men de er likevel rundt 100-1000 ganger høyere enn typiske konsentrasjoner av de klassiske miljøgiftene PCB i luften på samme sted. Den nye studien har vært utført i samarbeid med forskere ved Stockholm Universitet og Aarhus Universitet.
Bruken av siloksaner er foreløpig ikke regulert, men to siloksaner – D4 og D5 – står på myndighetenes prioriteringsliste over kjemikalier som bør fases ut innen 2020 fordi de utgjør en alvorlig trussel mot helse og miljø. Kunnskapen om potensielle miljø- og helseeffekter er fortsatt svært begrenset for disse stoffene. De er veldig flyktige, det vil si at de fordamper lett. Man antar derfor ikke at de vil kunne avsettes like effektivt fra luften i Arktis til miljøet på land og i havet som andre miljøgifter. NILUs studie beviser imidlertid at stoffene har evne til å transporteres med luftstrømmer over store avstander, noe som i seg selv gir grunn til bekymring.
Svært lang transport sannsynlig
Med støtte fra datamodeller kan vi med stor grad av sikkerhet fastslå at de målte siloksanene er fraktet med luftstrømmer fra kilderegioner lenger sør, som Skandinavia og Europa.
Målingene er gjort fra Zeppelin-observatoriet, som er plassert på en 400 meter høy fjelltopp ved Ny-Ålesund på Svalbard. Bosetningen i Ny-Ålesund er såpass liten at den ikke er forventet å ha hatt noen innflytelse på målingene. Dette er urovekkende. Evnen til å transporteres over lange avstander er nemlig et viktig kriterium (sammen med andre kriterier) for å klassifisere et stoff som en miljøgift.
Konsentrasjonene av siloksaner i arktisk luft er høyere om vinteren enn om sommeren. Om sommeren brytes siloksanene ned av atmosfæriske radikaler som blir produsert av sollys. I den arktiske vinteren, hvor solen er helt borte i flere måneder i strekk, brytes ikke siloksanene ned i like stor grad, og konsentrasjonene i atmosfæren øker.
Komplisert å måle siloksaner
Siloksaner er svært utfordrende å måle i luft. For det første er stoffene veldig flyktige, noe som gjør at de tradisjonelle luftprøvetakingsmetodene ikke nødvendigvis fungerer for siloksaner. For det andre er det så mye siloksaner overalt rundt oss, både i laboratorieutstyr, innendørs luft, og også på oss selv (håndkremer osv.). Man må derfor være ekstremt nøye for å unngå forurensing av prøvene.
De nye målingene ble gjennomført fra august til desember i 2011, ved hjelp av en ny metode som ble utviklet ved Stockholm Universitet for et par år siden, og som siden har blitt videreutviklet. Studiet ble finansiert av Miljø2015 (Norges Forskningsråd), og resultatene fra studiet har nylig blitt publisert i det renommerte tidsskriftet Environmental Science & Technology.