Gå til innhold
Mann leter etter gjenbrukbare deler i en haug av elektronisk søppel

Datamaskiner fra rike land blir miljøgifter i fattige

I en ny studie finansiert av Norges Forskningsråd gjennom FRIPRO fant forskere fra NILU, UiO og universitetene i Toronto og Lancaster ut at nesten en fjerdedel av alt utrangert elektrisk og elektronisk avfall fra OECD-land ender opp i så få som syv utviklingsland – med store potensielle helserisikoer for menneskene som bor der.

Mens lokale og nasjonale myndigheter sliter med å forholde seg til stadig voksende hauger av elektrisk og elektronisk avfall (EE-avfall), prøver forskere å finne ut nøyaktig hvor mye det dreier seg om, og hvor det virkelig ender opp. Bedre kunnskap om globale avfallsstrømmer er dessuten en forutsetning for å forstå globale bevegelser av både miljøgifter og verdifulle metaller.

Utfordring med to sider

Knut Breivik
Seniorforsker Knut Breivik Foto: Ingunn Trones, NILU

EE-avfallseksporten fra industriland til utviklingsland – alt fra brukte TV-er og kjøleskap til datamaskiner og mobiltelefoner – er en kilde til bekymring. Samtidig understreker seniorforsker Knut Breivik ved NILU at dette ikke er noen enkel utfordring.

EE-avfall utgjør både en potensiell ressurs og et potensielt problem. På den ene siden kan praksisen med eksport av brukte elektriske og elektroniske ting gjøre at mennesker i ressursfattige land får tilgang til teknologi eller i det minste inntekter fra salg av gjenbrukbare deler og råvarer fra avfallet. På den andre siden ser forskerne også at miljøkrav og håndhevingen av disse i utviklingsland ofte er for svake til å beskytte lokalbefolkningen og miljøet fra giftstoffene i avfallet.

Blant avfallsstoffene er blant annet bly, kvikksølv og organiske miljøgifter, stoffer som er kjent for å gjøre folk syke. Som et første trinn på veien mot en løsning på dette problemet bestemte Breivik og hans team av forskere seg for å forsøke å fastslå hvor mye EE-avfall verden kvitter seg med, og hvor det havner til slutt.

Hvor mye EE-avfall eksporteres egentlig?

Tidligere data for hvor mye EE-avfall som eksporteres fra OECD-land til utviklingsland er gjerne fragmenterte og ofte svært usikre, forklarer Breivik, så forskerteamet analyserte og samkjørte data fra flere ulike studier for å komme fram til mest mulig pålitelige tall.

2005 var det året de fant mest data for, og anslaget de kom fram til var at om lag 35 millioner tonn EE-avfall ble kastet over hele verden dette året. Nesten en fjerdedel av EE-avfallet fra OECD endte opp i Kina, India og fem vestafrikanske land: Nigeria, Ghana, Elfenbenskysten, Benin og Liberia.

Profittdrevet prosess

De fleste vestlige land, deriblant Norge, har strenge krav til resirkulering av elektronikk og elektriske komponenter. Dette skal leveres inn som spesialavfall, og resirkuleres i kontrollerte former. Men slik håndtering er komplisert, dyrt og tidkrevende, og en resirkuleringsvirksomhet basert på vestlig timelønn og miljøstandard gjør dette kostbart.

I stedet tilsier importoversikter over EE-avfall for ulike utviklingsland at en god del av avfallet ender opp der, hvor gjenstandene enten gjenbrukes, resirkuleres eller kastes på langt mindre sikkert vis.

Breivik forteller at denne prosessen drives av profitt: Eksportører i OECD-land tjener penger, de som frakter og importerer EE-avfallet til u-land tjener penger, og mennesker i Kina, India, Ghana og andre land tjener penger ved å på primitivt vis utvinne metaller som kobber og gull fra utrangerte produkter.

Global håndtering

Men samtidig som miljøgifter fra åpen forbrenning av avfall og dumping av giftstoffer rett ut i elver og vassdrag gjør menneskene som lever i disse landene syke, er det den samme virksomheten som gir dem arbeid og penger til mat.

– Det er ikke enkelt, sier Breivik. – Å stanse all eksport av EE-avfall til asiatiske og afrikanske land vil også kunne medføre at flere hundre tusen mister sitt inntektsgrunnlag. Man må i det minste forsøke å legge til rette for mer miljøvennlig og sikker håndtering av avfallet, uansett hvor det ender opp.

Dette er også en del av hensikten bak Baselkonvensjonen, en internasjonal miljøavtale om farlig avfall. Konvensjonen tar sikte på å beskytte mennesker og miljø mot negative effekter fra generering, håndtering og deponering av ulike typer skadelig avfall.

Andre studier tilsier at mengden EE-avfall vil nær dobles og komme opp i 65 millioner tonn innen 2017. Alt dette må håndteres på forsvarlig vis, og Breivik håper at mer kunnskap om hvor EE-avfallet kommer fra, hvor det ender opp og hvordan kan bidra til bedre løsninger på verdensbasis.

Artikkel:

Breivik K, Armitage JM, Wania F, Jones KC, 2014. Tracking the global generation and exports of e-waste. Do existing estimates add up? Environmental Science and Technology. Vol. 48 (15): 8735-8743.

http://dx.doi.org/10.1021/es5021313

Bakgrunnsmateriale:

Om Baselkonvensjonen: http://www.basel.int/

Pressemelding fra American Chemical Society (ACS): http://www.acs.org/content/acs/en/pressroom/presspacs/2014/acs-presspac-july-23-2014/the-geography-of-the-global-electronic-waste-e-waste-burden.html