Forskere fra NILU fastslår at urovekkende mengder miljøgifter fra ulike kropps- og hudpleieprodukter tar luftveien til Svalbard.
Rapportene «Monitoring of long-range transported air pollutants in Norway, annual report 2013» og «Monitoring of environmental contaminants in air and precipitation, annual report 2013» ble nylig publisert. Nytt av året er at miljøgiftene siloksaner og klorparafiner er inkludert i overvåkningsprogrammet på den ene lokaliteten, Zeppelinobservatoriet på Svalbard.
«Sminkegift»
Du står opp om morgenen, tusler inn på badet, dusjer, tar på deodorant, og smører på litt fuktighetskrem før du tar den første kaffekoppen. Ikke noe uvanlig i det.
Men visste du at i alt fra såpe og sjampo til deo og hudkrem er det siloksaner, en type kjemikalier som tilsettes personlige pleieprodukter for å gjøre dem flytende og lette å smøre på? I tillegg er siloksanene skadelige for miljøet, de fordamper fort, og i gassform kan de reise med vind og vær så langt som til Svalbard på bare noen dager.
Høye nivåer
Rapporten om miljøgifter, som er utarbeidet for Miljødirektoratet av NILU-forskerne Pernilla Bohlin Nizzetto, Ingjerd Sunde Krogseth og Wenche Aas, viser at siloksannivåene i Svalbard-lufta er fra hundre til tusen ganger høyere enn for de klassiske miljøgiftene som PCB, DDT, bromerte flammehemmere og perfluorerte stoffer.
– Årsaken til dette er at «klassikerne» nå i stor grad er faset ut av produksjon, forklarer Krogseth, – mens siloksanene produseres og brukes i stort volum. I tillegg er de mye mer flyktige enn mange av de andre miljøgiftene, noe som gjør at mesteparten av siloksanene ute i miljøet finnes nettopp i luft. Mindre flyktige stoffer, som de fleste PCB-er og DDT-er, avsettes i større grad til andre media som jord, vann, og sedimenter.
Fordi siloksaner er så flyktige er de også stort sett i gassfase i luften, ikke på partikler. Dermed transporteres de lettere til Arktis, sammenliknet med andre stoffer som finnes både på partikler og i gassfase.
Kommer sørfra
Siloksanene, som kan deles opp med de kompliserte betegnelsene D4 (oktametylsyklotetrasiloksan), D5 (dekametylsyklopentasiloksan) og D6 (dodekametylsykloheksasiloksan), brukes i alt fra bilvoks til hårsjampo, rengjøringsmidler og kosmetikk.
D4 var mest brukt i personlige pleieprodukter fram til for få år siden, til det ble oppdaget at stoffet var giftig for en rekke organismer. Det ble da erstattet med D5, som forskerne nå finner igjen i både luft og i fisk og sedimenter fra innsjøer og kystnære havområder. Siloksanene som måles i fisk og sedimenter kommer hovedsakelig fra produkter som skylles ut med avløpsvannet når vi dusjer og vasker oss.
Ved hjelp av atmosfæriske transportmodeller har NILU tidligere fastslått at siloksanene som måles på Svalbard mest sannsynlig er fraktet med luftstrømmer fra kilder lenger sør, som Skandinavia og Europa.
Stort forbruk
Forbruket av siloksaner er stort. Basert på det som ble oppgitt i en risikoevaluering fra det britiske Environmental Protection Agency (Brooke et al. 2009) ble det i 2004 brukt ca 9500, 19000, og 2000 tonn av henholdsvis D4, D5, og D6 i produksjon av silikonpolymerer og hud- og hårpleieprodukter.
Dersom man ønsker å unngå siloksaner i sin egen hverdag anbefaler Krogseth å sjekke ingredienslistene for navn som ender på –siloxane eller –methicone. Men hun advarer om at det er mange ulike betegnelser i omløp, og det kan være vanskelig å vite hvilke siloksaner produktene inneholder. Et godt tips er å sjekke nettsiden www.grønnhverdag.no, som har informasjon om kjemiske stoffer i hudpleieprodukter.
Ønsker å stanse bruken
Bruken av siloksaner er foreløpig ikke regulert, men to typer – D4 og D5 – står på Norges verstingliste over kjemikalier. Disse stoffene er en alvorlig trussel mot helse og miljø. Målet er at utslipp og bruk skal reduseres kontinuerlig med intensjon om stans innen 2020.
Det jobbes for tiden med restriksjoner for bruk av D4 og D5 i hudpleieprodukter, under det europeiske kjemikalieregelverket REACH. Norske overvåkningsdata er viktige innspill i dette arbeidet.
Andre hovedfunn i rapporten
I tillegg til siloksaner, er det første gang at klorparafiner er med i luftovervåkingen på Svalbard. Som for siloksanene, er konsentrasjonen av klorparafiner høye sammenlignet med nivåene av andre miljøgifter som overvåkes i programmet.
Konsentrasjonene av de klassiske organiske miljøgiftene DDT, klordan, PCB og HCH har gått ned over tid. Samtidig er det observert en økning i luftkonsentrasjonen av plantevernmiddelet HCB på Svalbard, til tross for at stoffet er forbudt globalt.
For bromerte flammehemmere (PBDE, HBCD) og perfluorerte forbindelser (PFOS, PFOA m.m.) er tidsseriene for korte til at man kan si noe sikkert om utviklingen, men nivåene som ble målt i 2013 er like eller noe lavere enn for de klassiske organiske miljøgiftene.
Nivåene av de fleste tungmetallene (arsen, kadmium, kobolt, krom, bly, nikkel og vanadium) i både luft og nedbør har blitt betydelig redusert siden målingene startet på 80- og 90-tallet.
Nivåene av kvikksølv i luft er imidlertid omtrent de samme i 2013 som de var da målingene startet tidlig på 90-tallet. Konsentrasjonen av enkelte av de organiske forbindelsene (HCB, PCB, PBDE) er like høye eller høyere på Svalbard enn på målestasjonen på Birkenes, som ligger nærmere utslippskilder i sentral-Europa.
Generelt er konsentrasjonene av tungmetaller og de organiske miljøgiftene PAHs og PFAS målt i luft på Birkenes 2-3 ganger høyere enn det som er observert ved Andøya og Zeppelin. Dette er fordi Birkenes er nærmere utslippskildene på det europeiske kontinentet. For kvikksølv og de fleste internasjonalt regulerte organiske miljøgifter er det ikke store forskjeller mellom stasjonene, da de har stort potensiale for langtransport og det indikerer at det ikke er dominerende primære utslippskilder i regionen.