Gå til innhold

Ozonlaget – en klimasuksess?

Strålende sol og blå himmel
Foto: NILU

Den internasjonale ozondagen 16. september: Fra krise på 80-tallet til forsiktig optimisme i dag – hvordan står det egentlig til med ozonlaget der oppe?

NILU – Norsk institutt for luftforskning overvåker ozonlaget på oppdrag fra Miljødirektoratet, og i rapporten som blir lansert i dag  viser observasjonene at ozonlaget over Norge har stabilisert seg. Men, ozonnivåene er fortsatt på et lavere nivå enn før nedbrytingen startet på 1980-tallet.

Fortsatt langt fram

Tove Svendby
Seniorforsker Tove Svendby, NILU

– Slik vil det nok være i mange tiår til, forklarer seniorforsker Tove Svendby i NILUs avdeling for atmosfære og klima. – I 2014 utga FNs miljøprogram (UNEP) og FNs World Meteorological Organization (WMO) en rapport der de fastslo at om den positive utviklingen fortsatte, ville ozonlaget være tilbake på 1980-nivå rundt år 2050. Men til tross for den vellykkede utfasingen av de ozonnedbrytende stoffene, gjør stoffenes lange levetid i atmosfæren at det fortsatt tar flere tiår før ozonlaget er restituert til nivået før 1980.

Det var nemlig på 80-tallet at forskere oppdaget at gasser mennesker brukte mye av skadet ozonlaget – blant annet drivgasser i hårspraybokser, kjøleskap og mye annet. Disse gassene, blant dem klorholdige stoffer (KFK-er), førte til at større doser skadelig ultrafiolett stråling (UV-B) kunne nå jordoverflaten.

Suksess med bismak

Tove Svendby forteller videre at disse funnene førte til inngåelsen av den internasjonale avtalen som kalles Montréalprotokollen. I den avtalen har alle land i verden skrevet under på å slutte å bruke disse ozonnedbrytende gassene, og den trådte i kraft i 1989. Nivåene av KFK, haloner og andre ozonreduserende stoffer har sunket dramatisk siden den gang, i Norge med mer enn 99% fra 1986-2004.

Montréalprotokollen har altså vært en suksess. Dessverre har det vist seg at stoffene vi bruker for å erstatte KFK-ene og halonene, blant dem hydroklorfluorkarboner (HKFK) og hydrofluorkarboner (HFK), også vist seg å være kraftige klimagasser. Dermed risikerer vi at «vinninga går opp i spinninga».

– Det jobbes nå politisk med å få også disse erstatningsstoffene regulert av Montréalprotokollen, avslutter Tove Svendby. – Samtidig jobber forskere over hele verden med å finne fram til erstatningsstoffer som ikke skader verken ozonlaget eller klimaet. Vi er fortsatt optimistiske, men det er fortsatt langt fram.

 

Brewer-instrument
Brewer-instrumentet på taket av kjemisk institutt, Universitetet i Oslo, måler tykkelsen på ozonlaget Foto: Bjørn Lybekk, Fysisk institutt, UiO

Les også om ozonlagets historie på NILUs nettsider