Luftkvalitet engasjerer. Det bør det gjøre. Men det betyr også at det stadig blir flere aktører på «luftkvalitetsmarkedet», og det er ikke alltid like lett å vite hva som er fakta.
– The Guardian, en anerkjent engelskspråklig avis, har for tiden en stor serie om luftkvalitet gående, sier forskningsdirektør Leonor Tarrasón i NILUs avdeling for by og industri.
– At de setter fokus på luftkvalitet er flott, men samtidig er det viktig at media er seg sitt ansvar bevisst. Særlig gjelder dette når de kobler luftkvalitetsdata sammen med helseopplysninger.
Kritisk til metoden
The Guardians nettutgave inneholder en «luftkvalitetskalkulator» som lar deg skrive inn byer fra hele verden, og få opp hva slags økt helserisiko du løper som følge av et beregnet PM2,5-nivå. PM2,5 er betegnelsen på svevestøvpartikler mindre enn 2,5 mikrometer i diameter, og her i Norge er den lokale hovedkilden vedfyring i vintermånedene. I tillegg kommer noe fra eksos og veistøv. I andre byer internasjonalt vil industri og forbrenning av organisk materiale i forbindelse med både matlaging og oppvarming være store bidragsytere gjennom hele året.
«Kalkulatoren» er laget av Greenpeace, og de har basert den på en kombinasjon av Institute for Health Metrics and Evaluations «Global Burden of Disease»-prosjekt med årlige gjennomsnittsnivåer av PM2,5-svevestøv hentet fra Verdens Helseorganisasjon.
– Dette kunne vært et veldig interessant verktøy, sier Tarrasón. – Problemet er at luftkvalitetsverdiene brukt i kalkulatoren er beregnet med metoder som ikke er sammenlignbare fra sted til sted – noe Verdens Helseorganisasjon også erkjenner i sin metodebeskrivelse. I tillegg er helseberegningene dårlig dokumentert. Når man skal presentere data på en måte som oppfordrer publikum til å rangere og sammenlikne luftkvalitet og helserisiko over hele verden, bør både media, miljøorganisasjoner og forskere være svært nøye med dokumentasjon, kvalitetssikring og sammenlignbarhet.
Risikerer å villede
Siste uke refererte The Guardian også til en ny webside fra Air Visual, der PM2,5-verdier fra hele verden var presentert i verdenskart.
– Verdiene websiden oppgir for norske byer stemmer ikke overens med de validerte luftkvalitetsmålingene NILU kvalitetssikrer på vegne av norske myndigheter, sier Tarrasón.
Ved å undersøke litt, har hun funnet at luftkvalitetsdataene som er brukt på denne websiden ser ut til å være beregnet ved hjelp av blant annet såkalt «maskinlæring» (machine learning), der datamaskiner automatisk kjenner igjen komplekse mønstre og gjør beregninger basert på informasjon og observasjonsdata fra forskjellige kilder. Grunnlaget inkluderer fjernmålingsdata, det vil si måling av partikler gjennom hele atmosfæren og ikke bare nede ved bakken. Det er ikke trivielt å få disse fjernmålte dataene til å gi relevant informasjon om bakkenivåer av PM2,5, og bruk av maskinlæring garanterer ikke at resultatene er riktige. I tillegg har forskningsdirektøren problemer med å finne ut hvordan de oppgitte PM2,5-verdiene er kvalitetssikret.
– Ved å ikke basere seg på anerkjente beregningsmetoder og validerte data, bidrar de til å villede, heller enn å veilede. Det er ikke publikum tjent med, sier Tarrasón. – For norske byer, der luftkvaliteten jevnt over er ganske god, kan det fort nærme seg skremselspropaganda å legge fram dårlig dokumenterte påstander om hvor høy helserisiko du løper ved å bo der.
Strenge regler for luftkvalitetsmåling
I norske byer og tettsteder står det to ulike typer målestasjoner for luftkvalitet, bybakgrunnsstasjoner og trafikknære stasjoner. Bybakgrunnsstasjonene er plassert slik at de måler den samlede luftforurensningen fra alle mulige kilder (trafikk, oppvarming, bynær industri, etc.), og viser det generelle luftforurensningsnivået i byen. De trafikknære stasjonene måler i tillegg ekstrabidraget fra trafikken.
Disse målestasjonene registrerer data om forurensningstype og -nivå hver time, og opplysningene legges åpent ut på portalen www.luftkvalitet.info. Slik informasjon er særlig viktig for alle med helsetilstander som kan forverres av høy luftforurensning.
Regelverket for myndighetenes måling av luftkvalitet i Europa er strengt, og felles for alle EU-landene. Alle målestasjoner for luftkvalitet i Norge og andre europeiske land plasseres ut og måler slik det er beskrevet i EUs luftkvalitetsdirektiv fra 2008, og målingene er standardiserte og direkte sammenliknbare. Dermed kan man sammenlikne luftforurensningsnivået i Barcelona med det i Oslo, og Tromsø med Berlin.
Dog kan man ikke uten videre sammenlikne på tvers av kontinenter, for eksempel Oslo med Tokyo eller Buenos Aires, fordi de samme kravene til standardisering av PM2,5-målinger ikke gjelder over hele verden.
PM2,5 i norske byer innenfor tillatte verdier
– Hovedhensikten med luftkvalitetsmålingene vi gjør er å kontrollere at luftforurensningen i et gitt område er under de fastsatte grenseverdiene, og vurdere status av luftkvalitet i forhold til regelverket. Det er helse- og miljømyndighetene som varsler om disse verdiene kan medføre helseskader, forklarer Tarrasón.
EU-grenseverdien for årsmiddel av PM2,5 er 25 mikrogram per kubikkmeter luft (µg/m3), mens den norske grenseverdien for årsmiddel av PM2,5 er strengere, på 15 µg/m3. Overstiges grenseverdien er det et brudd på den norske Forurensningsforskriften.
Senioringeniør Mona Johnsrud i NILUs avdeling for måle- og instrumentteknologi har sett på de foreløpige dataene for luftkvalitetsmålinger i Norge utført i 2016. De viste at ingen av målestasjonene som måler PM2,5 hadde overskridelser av den norske PM2,5-grenseverdien for året. Det høyeste registrerte PM2,5-årsmiddelet for 2016 var på 10 µg/m3, og det ble målt på 5 stasjoner: Eilif Dues vei i Bærum, Kransen i Moss, Alvim i Sarpsborg, Sofienbergparken i Oslo og Kannik i Stavanger.
– Det er klart det er PM2,5-svevestøv i lufta i norske byer, særlig nå om vinteren når folk fyrer med ved for å holde varmen, avslutter Leonor Tarrasón. – Vil du følge med, viser nettportalen https://luftkvalitet.nilu.no/ oppdatert og kvalitetssikret informasjon om luftkvaliteten i byer over hele landet. Og ja, av og til får vi episoder med helseskadelig luftkvalitet, men jeg vil anbefale folk å rådføre seg med legen heller enn The Guardian om de er bekymret for egen helse.