Den internasjonale ozondagen 16. september: I år kan vi feire at det er 32 år siden den historiske Montréalprotokollen ble undertegnet, og arbeidet med å redde ozonlaget kom i gang.
På 80-tallet ble det for alvor kjent at menneskeskapte utslipp av klorfluorkarbonbaserte drivgasser, såkalte KFK-er, gjorde stor skade på ozonlaget. Oppdagelsen av ozonhullet over Antarktis var en tankevekker, men en samlet forsker- og politikerstand reagerte raskt. Allerede i 1987 ble det inngått en internasjonal avtale som forbød utslipp av en rekke ozonnedbrytende stoffer.
Disse ozonnedbrytende stoffene ble blant annet ble brukt som drivgasser i hårspraybokser, kjøleskap, brannslukningsutstyr og klimaanlegg. Særlig de klorholdige KFK-ene førte til at ozonlaget ble brutt ned, slik at større doser skadelig ultrafiolett stråling (UVB) kunne nå jordoverflaten.
Suksesshistorie?
Så godt som alle land i verden har skrevet under Montréalprotokollen, og med det forpliktet seg til å stanse all produksjon av de ozonnedbrytende gassene. Historien om Montréalprotokollen er på mange måter en suksesshistorie og viser at det nytter med tiltak hvis det er politisk vilje: Utslippet av KFK-er, haloner og andre ozonnedbrytende stoffer har sunket dramatisk siden 1987.
Men, alt er ikke bare fryd og gammen. De siste årene har det blitt oppdaget uregistrerte utslipp av KFK-11 fra Kina, noe som har bidratt til at KFK-konsentrasjonen i atmosfæren avtar saktere enn først forventet. Det er også en kjensgjerning at stoffene vi bruker for å erstatte KFK-ene, blant dem hydrofluorkarboner (HFK-er), er sterke klimagasser. Det jobbes fortløpende med å finne fram til erstatningsstoffer som hverken skader ozonlaget eller klimaet, men forskerne har ikke funnet svaret ennå.
Så hvordan står det til i dag?
NILU – Norsk institutt for luftforskning overvåker ozonlaget på oppdrag fra Miljødirektoratet, og observasjoner presentert i overvåkingsrapporten fra 2018 viser at ozonlaget over Norge har stabilisert seg de siste årene. Ozonnivåene er fortsatt på et lavere nivå enn før nedbrytingen startet på 1980-tallet, men utviklingen er positiv.
I 2018 utga FNs miljøprogram (UNEP) og FNs World Meteorological Organization (WMO) ut en rapport om ozonlaget. Dersom Montrealprotokollen følges i årene framover, anslås det at ozonlaget på den nordlige halvkule vil være tilbake på 1980-nivå rundt år 2030. På den sørlige halvkule vil det skje rundt 2050. De ozonnedbrytende stoffene har lang levetid i atmosfæren, og det tar derfor flere tiår før ozonlaget er restituert.
