Selv om ozonlaget er på bedringens vei finnes det fremdeles utfordringer og nye trusler for dette laget som beskytter oss og planeten vår mot skadelige UV-stråler.
16. september er den internasjonale dagen for bevaring av ozonlaget – også kalt Ozondagen.
Klima- og miljøforskningsinstituttet NILU overvåker på oppdrag fra Miljødirektoratet ozonlaget i atmosfæren og UV-stråling årlig over Oslo/Kjeller, Andøya og Ny-Ålesund på Svalbard.
I starten av september leverte NILU-forskerne en ny overvåkningsrapport til Miljødirektoratet om tilstanden til ozonlaget basert på målingene for 2023.
– Det siste året har det vært nokså normale ozonverdier på våre breddegrader, forteller Tove Svendby. Hun er seniorforsker og UV-ekspert ved NILU.
I starten av fjoråret ble det riktignok målt veldig lave ozonverdier ved NILUs nordligste målestasjoner. I midten av februar ble imidlertid polarvirvelen forstyrret av en brå stratosfærisk oppvarming (Sudden Stratospheric Warming, SSW). Den førte til tilsig av ozonrik luft og et tykt ozonlag over Norge.
– Om vinteren står sola lavt på himmelen og UV-strålingen er svak her i nord. Derfor får ikke et tynt ozonlag i januar og februar noen store konsekvenser for oss, forklarer Svendby.
Det kunne gått veldig galt
Ozondagen markeres hvert år på den datoen da de første 24 landene undertegnet Montréal-protokollen i 1987. De forpliktet seg til å forby og utfase bruk av klorfluorkarboner (KFK-er), haloner og andre ozonnedbrytende gasser. Norge sluttet seg til avtalen i 1988.
– Nå har vi ganske god kontroll på utslipp av KFK-er, men selv om de i stor grad er faset ut finnes det fremdeles høye konsentrasjoner igjen i stratosfæren. Disse stoffene har en levetid på mange tiår, så det vil ta tid før de forsvinner, forteller Svendby.
Ozonlaget er på bedringens vei og Montréal-protokollen blir ofte omtalt som den mest vellykkede miljølovgivningen i historien. Den brukes som et eksempel på hva som er mulig å få til når internasjonale beslutningstakere faktisk lytter til forskere og går sammen for å løse et problem.
– Det er gjort en del studier og modellsimuleringer som viser hvor galt det ville gått med ozonlaget dersom denne avtalen ikke hadde kommet på plass i 1987. Da hadde ozonlaget blitt kraftig redusert, og det ville fått dramatiske konsekvenser, sier Svendby.
Det antarktiske ozonhullet forventes nå å lukkes i 2060-årene, mens ozonlaget i andre regioner trolig vil gjenopprettes til 1980-nivå enda tidligere.
Andre trusler
Selv om forbudet mot KFK-er og utfasing av andre ozonnedbrytende stoffer har vært vellykket, mener Svendby at det er viktig at miljøovervåkningen av atmosfæren fortsetter. Overvåkningen sikrer at alle land faktisk følger opp avtalene de har forpliktet seg til. Den kan også avdekke andre trusler for ozonlaget.
– Klimaendringer påvirker ozonlaget på mange måter. Det kan for eksempel føre til endret sirkulasjon. Det meste av ozonet produseres høyt oppe i stratosfæren over tropiske områder, og så transporteres det mot polområdene. Dette sirkulasjonsmønsteret kan påvirkes av klimaendringer, forklarer Svendby.
I arktiske områder vil også temperaturendringer påvirke ozonlaget.
– Når det blir varmere på bakken blir det kaldere i stratosfæren, og da blir det et større potensiale for dannelse av såkalte perlemorskyer. På disse skyene skjer det kjemiske reaksjoner der KFK-er omdannes til aktive klorforbindelser som bryter ned ozon, sier forskeren.
Perlemorskyer er vanlige, om vinteren og våren, i Antarktis der NILU også har en målestasjon. De polare stratosfæriske skyene eller PSC-ene (i kombinasjon med KFK-er) er en viktig årsak til ozonhullet som oppstår over Antarktis hver vår. Forskerne frykter at dette kan skje oftere også i arktiske områder på grunn av klimaendringene.
– I tillegg har det i det siste blitt snakket om hvorvidt romsøppel, som brenner opp i atmosfæren, også kan være skadelig for ozonlaget. Men her er forskningen fortsatt på et tidlig stadium, sier Svendby.
Video fra FNs miljøprogram:
