Fra NILUs årsrapport 2016: At plastsøppel forurenser verdenshavene er etter hvert godt kjent, og har fått mye medieoppmerksomhet både internasjonalt og i Norge. Den synlige plastsøpla er den folk flest legger merke til – men mesteparten av plasten som flyter rundt i havene kan ikke ses med det blotte øye.
Plastpartikler på 5 mm eller mindre kalles mikroplast. Noe av mikroplasten i havet kommer fra større plastgjenstander og plastavfall som har blitt brutt ned av sol, sjø og mekaniske prosesser, men noe kommer også fra klær.
Hvor er plasten?
– Klær som er laget av syntetiske tekstiler avgir store mengder mikroplast når vi vasker dem, forteller seniorforsker Dorte Herzke fra NILUs avdeling for miljøkjemi i Tromsø, – og så følger disse mikroskopiske plastfibrene med vannet fra vaskemaskinen ut i havet.
Når mikroplasten først har kommet så langt kan forskerne finne den igjen overalt – i fugl, i sedimenter og i havet så langt nord som ved Svalbard. Og nettopp ved Svalbard har Dorte Herzke, sammen med Jan H. Sundet og Maria Jenssen fra Havforskningsinstituttet, gjennomført en studie for å finne ut hvor mye mikroplast som faktisk finnes i sjøvannet langs Svalbardkysten. Studien fikk finansiell støtte fra Svalbards miljøvernfond i 2015 og 2016, og hovedformålet var å undersøke om det er forskjeller i mengden plastpartikler i vannet i Adventfjorden (der Longyearbyen ligger) sammenliknet med Isfjorden (der det bor folk), og ubebodde Breibogen.
– Grunnen til at vi vil finne ut om det er mikroplast i havet er selvfølgelig på grunn av den negative påvirkningen det kan ha på fisk og andre organismer som spiser det, forklarer Herzke. – En ting er at dyra fyller mage og tarm med plast som blir sittende fast, men i tillegg vet vi at miljøgifter kan binde seg til mikroplasten som dyra får i seg. På den måten får giftige kjemikalier en vei inn i næringskjeden, men vi vet fortsatt for lite om akkurat hvilke negative effekter dette kan få.
Mye mikroplast ved havoverflaten
Resultatene fra Herzke, Sundet og Jenssens undersøkelser viser at nivået av både fiber og fragmenter av mikroplast var nærmest ubetydelig i alle bunnsedimentprøvene, og i de fleste prøvene fra fjæresonen. I prøvene tatt over høyvannsmerket derimot ble det registrert betydelige forekomster av mikroplast, både fibre og fragmenter. I pilotstudien fra 2015 fant forskerne mest mikroplast og fiber i avløpsvannet av vannrenseanlegget i Longyearbyen, som ikke klarer å fjerne disse partiklene godt nok.
– Det vi fant, samsvarer med tidligere studier, som sannsynliggjør at mikroplasten som stammer fra avløpet i Longyearbyen i hovedsak er lettere enn sjøvann. Dermed blir den liggende og flyte nær havoverflaten, forklarer Herzke. – Over tid vil plastpartiklene synke nedover, på grunn av kjemiske endringer i plasten og fordi organismer fester seg til dem og gjør dem tyngre. Men denne prosessen er langsom, og i kalde, arktiske farvann går den enda saktere enn ellers.
Rydd en strand!
Resultatet av undersøkelsen er overveiende positivt på den måten at forskerne ikke har kunnet påvise mer mikroplast i sjøvannet i Adventfjorden og Kongsfjorden, der det bor folk permanent, enn i ubebodde Breibogen. Men, Dorte Herzke understreker at en større undersøkelse med flere innsamlede prøver må til for å med sikkerhet kunne fastslå at det ikke eksisterer slike forskjeller.
Det hun også kan fortelle er at der de fant mest mikroplast i fjæra var over nivået for høyeste flo. Årsaken til dette er mest sannsynlig at plast som blir skylt i land vaskes opp over flomålet av høye bølger og springflo, i tillegg til å føres dit med vinden. Vel oppe på land blir plasten brutt ned til stadig mindre partikler, som tas med nedover i sedimentene av nedbør. Derfra vaskes den gradvis ut i havet i form av mikroplast, og kommer slik i kontakt med det marine økosystemet.
– Vi håper denne studien kan bidra til mer kunnskap om hvordan plastavfall ender opp som mikroplast i havet, avslutter Herzke. – Vi vil også understreke viktigheten av å rydde strender, ikke bare på Svalbard, men overalt. Ikke bare fordi det ser penere ut, men for å hindre at mer av søpla ender opp som mikroplast.
Les NILUs årsrapport 2016:
Les årsrapporten på nett (www.issuu.com):
