Ozon er en gass som er naturlig til stede i jordas atmosfære. Ozongassen fordeler seg oppover i atmosfæren, med ca. 10% i den delen som er nærmest jorden (troposfæren, fra jordoverflaten og ca. 15 km opp), og de resterende 90% i stratosfæren (15-50 km). Til sammen kalles dette ozonlaget, og det dekker hele jordkloden i varierende tykkelser.
UV-stråling
Ozonlaget beskytter jorda mot skadelig ultrafiolett stråling (UV-stråling) fra sola ved å absorbere sollys med en bølgelengde mellom 290 og 320 nanometer. Spekteret av solstråling opp til 320 nanometer kalles UV-B, og det er denne strålingen som gjør at vi blir solbrent.
Jo tynnere ozonlaget blir, jo større doser skadelig ultrafiolett stråling (UV-B) når jordoverflaten. Når det er ozonhull i Antarktis er ofte UV-strålingen mer intens enn i solrike San Diego, California. Mye UV-stråling gjør oss ikke bare solbrente, det kan også svekke immunsystemet vårt og gjøre at faren for hudkreft og infeksjonssykdommer øker. Høy UV-stråling kan også føre til skader på planter og dyr, og føre til reduserte avlinger og svikt i matvareproduksjon. Havets økosystemer vil også kunne skades.
Hull i ozonlaget
Det vi kaller “ozonhull” er en kraftig reduksjon i ozon som finner sted over Sydpolen hvert år i september-november. Dette årlige fenomenet startet på 1980-tallet, og det varer i ca. 2-3 måneder.
Menneskenes utslipp av klorholdige stoffer (KFK-er) er en viktig årsak til at ozonhull dannes over Antarktis. Grunnen til at vi sjelden har tilsvarende store ozonhull over Nordpolen er todelt: Stratosfæren er som regel varmere over Arktis enn Antarktis. Dermed har ikke KFK-ene den samme ozonnedbrytende effekten i nord.
I tillegg har Antarktis en vedvarende, kraftig syklon oppe i den midtre og øvre troposfæren og i stratosfæren – den hindrer ozonrik luft fra lavere breddegrader fra å komme inn i det antarktiske området. Den tilsvarende virvelen over Arktis er mindre stabil, dermed får vi sjelden kraftige og langvarige ozonhull i nord.
Takket være internasjonale avtaler (den viktigste kalles Montréalprotokollen), har produksjon og utslipp av ozonnedbrytende gasser blitt kraftig redusert. I 2014 ga FNs miljøprogram (UNEP) og FNs World Meteorological Organization (WMO) ut en rapport som viste at dersom den positive utviklingen vi har sett de siste årene fortsetter, vil ozonlaget være tilbake på 1980-nivå rundt år 2050.
Overvåkning av ozon ved NILU
NILU overvåker ozonlaget på oppdrag fra Miljødirektoratet. Vi følger ozonlagets utvikling i atmosfæren fra Blindern i Oslo og fra Andøya utenfor Tromsø. I tillegg måles ozon i Ny-Ålesund (Sverdrupstasjonen).
